.

Det nærmer seg mot kinesisk nyttår - på søndag trer vi inn i oksens år. Kineserne er elleville, den nærmeste sammenligningen en kommer er oss på juleaften. Overalt hvor en går selges kinaputter, mandarinbusker, glansbilder av okser, røde silkelamper - generelt mye krims og en del krams.

Som mange vet er kineserne opptatte av å ha god lykke eller flaks. Dette manifesterer seg i dagliglivet på de besynderligste måter - skal man skaffe seg et mobiltelefonnummer er de med mange åttetall dyre, mens det regnes som riktig sjofelt å ha et nummer med fire-tall. Dette fordi lyden av ordet fire er lik med lyden av ordet for å dø. Av samme årsak skal man aldri la rispinnene sine stå opp av risen når man ikke spiser av den - dette minner etter sigende om mer middelalderske tider.

Spesielt her i Guangdong er disse tingene folk bryr seg oppriktig om. Nettopp derfor er det også kjempepoppis med lotteri og andre leker hvor lykke er en viktig faktor.

I dag feiret vi på jobben - ostekake og lucky draw. Alle de ansatte puttet hvert sitt visitkkort oppi en pose, så skulle man trekke ett opp som vant osv. Bordet på møterommet var dekket med akkumulerte gaver fra ulike diplomat-middager og seremonier siden sommeren. Her var alt fra klokker og kofferter, til kalendere og bildeetui i plast.

Jeg har aldri vært spesielt flink til å vinne slikt - og i dag var dette mer tydelig enn noensinne. Mens andre vant vaser, malerier, flaske med vin og andre fine ting satt jeg på slutten av dagen igjen med følgende jeg gjerne vil vise dere - jeg begynner med 3. plassen.



På en solid 3. plass -  Skjellmaleri fra Hainan, ukjent kunstner og årstall.
Det første jeg tenkte var noe slikt som dette: "Steike, det der er jo så grønnstygt at det faktisk kan bli fint!". Så trykket jeg på den lille knappen bakpå, og innså at jeg tok helt feil. Det ER grønnstygt.




På en verdig 2. plass - Medlemspins og slipsnål fra Public Security Bureau (som står for sensuren og annet godknask her i Kina). Jeg har nå en sterk kandidat til neste års fortolkning av Halloween.





Og for the grand finale - Førsteplassen går enstemmig og uten tvil til denne flotte pokalen fra Panyu Kretsfengsel! Jeg er litt besviken for at det ikke står "Inmate of the month" eller "See you soon" eller noe slikt på den, men beggars can't be choosers som det heter.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre i nyttårsferien, for det har gått klinkende klart opp for meg at det lønner seg å begynne å tro på disse tallene. Det er meldt om dårlig vær i Chengdu hvor jeg hadde tenkt å reise, og så heldig jeg har vært i dag tror jeg ikke jeg skal utfordre skjebnen.

Kanskje jeg skal hilse på vennene mine på Cellblock-C i Panyu kretsfengsel i stedet...

                   


Nå er klokken ett og jeg må sove. Har jobbet veldig hardt den siste uken eller så, samtidig som jeg har deltatt på en del sosiale og, ja faktisk kan jeg driste meg til å bruke ordet 'profesjonelle', arrangementer av ulik karakter om kveldene.

Er stuptrøtt.

Men tenkte jeg skulle gi fra meg et livstegn først.
Et lite pip.
En liten forstyrrelse på EKG'en.

Bildet dere ser er veldig representativt for der jeg bor, ganske enkelt fordi det er tatt akkurat der.
Jeg bor i  i Tian He distriktet (天河) som er der all den formelle businessen skjer i denne byen. Følgelig er det flust av skyskrapere her, men det er fortsatt tegn på liv i bakgatene. Jeg bor i en av de mer medium-sized klossene, kun 33 etager. Den høyeste er den dere ser på bildet, den heter Citic Plaza, er 394 meter schwær og er der jeg jobber.

Høydeskrekken stortrives for tiden...

         



Denne lille abode av fred og harmoni.
Det perfekte sted å lade opp etter de siste ukenes påkjenninger på det gamle batteriet. Hovden.

Vi dro opp dagen etter vi kom hjem fra England; en av de beste avgjørelsene jeg gjorde i 2008 (året er selvfølgeig ikke avsluttet enda - men så bra var det altså).

Første dag dreide seg om total avslappning på sofaen, film og rødvin på kvelden.

Dag to dreide seg om frisk fjelluft, ut på på passelig lang tur, samt hektisk men bedagelig blåbærplukking på veien. Vi fant til og med en slengdisse. Så hjemme igjen. Lenestol og pledd på terassen. Jeg sovnet. Mer rødvin, samt fårikål til middag.

Vaffler. Et viktig stikkord for eskursjonen vår var vaffler. Synne og jeg utforsket spisskammersene til familien, og foruten boksmat fra tidlig 90-tallet, fant vi også en pose vaffelmix som ikke var gått mer ut på dato enn nødvendig. Det hadde desverre det gamle gode vaffeljernet som muttern og fattern fikk i brullypsgave back in the day (evt besteforeldrene mine). Det ble dermed pensjonert. Men den oransje termosen til Morfar, den består.

...Og alle var enige om at det var en fin tur.

Siste bilde av meg på Soas biblioteket.
Smilet kan dere lure på.

Men det kan ha noe med å gjøre at bildet er tatt 10 min etter jeg leverte inn masteroppgaven min...

Vår mann i London var sliten. Etter to intensive uker med siste innspurt på oppgaven var det ikke mye i hjernebarken som dreide seg om annet. Til og med når han sov så han for seg slektskapsdiagrammer, Barfields antropologiske ordbok, grand narratives om modernitet og flere moderniteter, vesternisering og kinesiske migranter som hvisket i det fjerne, men akk så gjennomtrengende. Hodet verket.

Etter en dag med vasking, flytting av bøker og annet krams, samt bekymringer over neste dags deadline, sto han nå på terrassen og tok et siste blikk på gaten han hadde bodd i det siste året. Helt stille. Ikke en gang klisjeen om hunden som bjeffet i det fjerne, ei heller blikkboksen som sparkes bortover gaten var å høre. Øredøvende stillhet. Kun en klukkende sildring fra kanalen under ham.

Han tok et blikk opp på stjernene. Nydelige. Som om de prøvde å si noe. Don't panic. Spesielt èn. Fredelig og beroligende blafret den. Den beveget faktisk på seg.

Så gikk det opp for vår mann at det var et fly.

Vår mann gikk inn.

                   


Banksy illustrerer Shakespeare.
Old Street, London.

                    

I en avis jeg leste forleden år kom jeg over en artikkel om Hackney, området Synne og jeg har bebodd dette året. Bortsett fra det faste middelaldrende (og noe dodgy?e) inventaret utenfor nabopuben vår, ble jeg en smule forskrekket over at bydelen faktisk hadde kommet på 2. plass over verste del av storbritannia noen år i forveien.

Ja jøss, vi bodde da i øst-london, men det stemte overhodet ikke med bildet av området hvor jeg oppholdt meg.
Broadway Market er en av de mange gatene i London som har blitt kraftig gentrifisert de siste årene. Bortsett fra økte leiepriser, klager paradoksalt nok mange av de originale innvånerne over at gatene mister sin identitet.
Og mange gjør det fullstendig rettmessig, når aluminium og glass gjør sitt inntog.

Folkene i Broadway Market har derimot vært opptatte av å bevare den gamle sjarmen, og som en del av dette arrangeres det derfor marked i gaten hver lørdag hvor man får fatt i nesten hva som helst av snaddermat*, og ikke minst skikkelig brød. Noe sier meg at det er dette jeg kommer til å savne mest med tilværelsen i London.






*Hva skjedde egentlig med ordene ?snadder? og ?snaddermat? (jmf biffsnadder)? Jeg mistenker at årsaken har mye til felles med at Thousand Island dressingen heller ikke lengre er å regne som haute-cuisine. Forslag og opplysinger mottas med takk.

        


Biblioteket. Enten Lse eller Soas. Av og til Kings.
Mye tid har blitt tilbrakt der dette året.

Skulle du tro at det kanskje ikke skjer så veldig mye der, har du kanskje rett.
Men av og til glimter dagen til.

Som i tilfellet til Magne forleden.
Mannen var helt blek da han fortalte meg hva han hadde opplevd.

Reglementene for bibiliotekene i dette landet er ganske reglementerte for å si det slik. Paragrafer her og der.
En av dem, i grunnen en av de mer fornuftige, er at det ikke er lov å spise eller drikke når man setter foten innenfor døren.

Men folk bryter denne regelen, og jeg skjønner dem godt, i hvertfall i forhold til kaffen jeg ser på som en livsnødvendighet i de mange timene man slurer over antikke kryptiske og obskure tekster. Det hjelper også mot den uungåelige støvsmaken man får i munnen etterhvert.

Men noen tar altså dette hakket lengre enn andre.

Magne satt og tastet inn ord på pc'en sin, da han hørte knitrende lyder fra sidemannen.
Dette var en person av det mer øh... solide kaliberet. Jeg liker å tro at han var fra Flandern.

Vennen min ble fortvilet vitne til at vedkommende tok opp en hel camenbert fra vesken sin, brettet unna dekkpapiret, før han spiste hele skiten som om det var en burger.

Jeg vet ikke hvor mye Magne fikk gjort resten av den dagen...

    

Husker du da du var liten, og skoleveien hjem var så lang, så lang?
Jeg husker jeg følte det som om hjemturen var uendelig, der jeg trasket avgårde med en grønn og rosa ryggsekk, fyllt til randen med skolebøker, gamle myglete matpakker og pinner.

For jeg hadde en voldsom fascinasjon for pinner da jeg var liten, og plukket dem velvillig opp fra de underligste steder. Så vraltet jeg bortover, ett skritt i timen, så slengrende og lett distrahert som bare små barn kan gjøre det, hele tiden mens jeg gikk og pillet av barken på pinnen min slik at hendene mine luktet gammel fuktig stubbe resten av ettermiddagen.

Jeg skulle ønske at ting har forandret seg, men det har de i grunnen ikke.
Kanskje kun hva jeg har på meg.

Her i London bruker jeg i gjennomsnitt 45 minutter på å komme meg til skolen hver dag.
I stedet for en sekk, er det nå som regel en veske overfylt av bøker jeg har med meg. Folk som har reist i mitt selskap kan dessuten bekrefte at jeg har erstattet matpakkene i sekken med kabler til de elektroniske tingene jeg har blitt så avhenging av, og pinnene med en notorisk fikling på ipoden.

Men i det man sitter der på bussen, vanligvis på den høyre siden for der er det en liten kant jeg som en langbeint kan plassere ene foten på, er det likevel små ting en kan følge med på.

En av dem er denne gjenstanden dere kan se på bildet. Jeg er ikke sikker på hva det er for noe, men det som derimot er klart er at de endrer form fra uke til uke. På toppen av hvert busstopp fra Old Street til Holborn finner man disse små oasene i ørkenen av morgenenes tilhørende grettenhet og bussens kjedsommelighet.

Kunst?
Aliens fra planeten kærsj pink?
Det nye, men langt mindre kjente, norske rakettskjoldet?

You tell me, men jeg liker dem.

              


Kunta Kinte ble født i Gambia hvor han hadde det bra med familien sin til han var 17 år. En dag, da han var ute i skauen på jakt etter et godt stykke tre som han skulle lage en tromme av, ble han derimot selv kakket i hodet av slavejegere og fraktet til Amerika for å jobbe som slave på en plantasje i Virginia. Behandlingen både før, under og etter reisen var beinhard, men Kunta Kinte ga alikevel aldri helt opp håpet om se sitt kjære hjemland igjen.

Så en dag blir han forelsket i en annen jente på plantasjen, og sammen får de datteren Kizzy, som ikke har noe med kyssing å gjøre, men som betyr 'å bli'.

Jeg vet ikke helt hvor mange parelleller jeg kan trekke mellom Kunta's og mitt eget liv for tiden, men jeg skal forsøke.

I går, mens jeg selv var ute en tur og ante fred og ingen fare, ble nemlig også jeg utsatt for en ubehagelig overraskelse. Etter en lang dag på lesesalen, satt jeg og pludret hyggelig med noen klassekamerater over en øl. Men i det jeg bøyde meg ned for å ta opp vesken min kunne jeg konstatere at det slettes ikke var noen veske å plukke opp lengre.

Sviske vekk.
Undertegnede ble i går kveld offer for en langfingret helvet uten skrupler.

Innholdsfortegnelse over ting som er vekke:

1) Pensum: Samlede verker av Vayda, notater, og et stk. bok "How migrant labor is Changing China".

2) Ett stk. sølvfarget thermokopp. Innebygget stealthteknologi gjorde at ingen bibliotekarer klarte å scanne den med bibliotekarøynene sine for flytende neinei.

3) Briller, ett par, type Nikon. Kjøpte dem i Kina, og har du ikke hørt min selvlagde vits om dem, er dette siste sjanse. Den går omtrent sånn som dette her: "...Ja, det er faktisk Nikon briller. Nå ser jeg to megapixler bedre enn før". Slo aldri helt ann den der.

3) Min nye Macbook. Den svarte Hingsten min. Ja, jeg vet. Jeg som har vært hardnakket motstander av Macintosh i alle år og alt det der. Dette er altså et tegn på hvordan en faktisk kan gå vekk fra røttene sine, men likevel ha det veldig bra.

    3a) Deler av oppgaven min er borte, men heldigvis har jeg en del i hodet, og andre deler andre steder.

    3b) Alt av bilder jeg har tatt dette året, begge gangene i Kina og i India...

Heldigvis har jeg backup på maskinen min i Norge. Men, dette betyr samtidig at en løsning har kommet på et problem jeg har stritt med det siste året. Jeg har ikke visst hvor jeg har skullet begynne vis a vis bloggen. Skulle jeg fortsette med masse bra bilder og historier fra Kina, eller skulle jeg sløyfe det og skrive fra England? Hodet har gått frem og tilbake fortere enn Forest Gump spiller Ping Pong, og i all rikosjeringen har det ikke blitt skrevet noe.

Men nå har jeg altså ikke noe valg. Det blir Englandsstoff fremover. Nytt.

Dette bringer oss inn på disse røttene igjen. Røttene til bloggen.

Rosinen i pølsen til dem som skulle lengte etter opplevelser fra Kina kan nemlig glede seg over at jeg reiser tilbake igjen i høst. Denne gangen skal jeg jobbe som praktikant på konsulatet i Guangzhou, og jeg ser ellers også frem til å raffinere kinesisken min.

Så er det dette med røttene mine til Bergen. Dog under litt andre forhold enn Kunta Kinte sine kommer jeg nemlig ikke permanent hjem på en stund. I April skal jeg nemlig begynne på doktorgraden min i Sosialantropologi på University of Sussex i Brighton.

Jeg tror grunnleggeren av byen må ha hatt problemer med balanseorganet i øret sitt, for hele skiten er i nedoverbakke. Men man ender altså opp nede på stranden, så helt gale kan man vel ikke akkurat si at det er. Men hjemlengsel, det har jeg.

Men nå er klokken mye, noe det kanskje litt mindre fantasifulle bildet av en gulrot (som i "røtter", get it?)  skulle tilsi. Er iallefall trivelig å skrive litt igjen. God natt.

(PS: Skulle du ønske å lese mer om Kunta Kinte, er det boken/tv serien Roots av Alex Haley du er ute etter).

Da var jeg tilbake igjen, gitt.
Og "var" er jammen helt riktig ord å bruke, ettersom jeg den dag i dag har vært hjemme i akkurat en måned.
Men aiaiai så finfint det har vært i denne tiden; hjemko(m)sten var midlt sagt bra.
Deilig å se familie, venner og kjære igjen.
Deilig å spise god norsk mat (som på bildet: turbopølser, salat med poteter, fetaost og oliven (sistnevnte er strengt tatt ikke så norsk men hvem bryr seg?)).

Jeg kunne selvfølgelig ha ramset opp en drøss med andre godsaker (ikke nødvendigvis mat) som gjør at det er skjønt å være hjemme igjen, men jeg velger istedet å la meg konkretisere til følgende ordtak::

Borte bra, men hjemme aller best!

Jeg klarer ikke helt å bestemme meg om det nye skjegget mitt er pent eller direkte vederstyggelig, men en ting er iallefall sikkert:

Det minner meg om pølser, nærmere bestemt på en shellstasjon typisk mellom Utne og Røldal, noe det desverre er lite jeg får gjort med ettersom det er en uhørt mangel på dem her.

Håper du liker hva du ser, frøken Synne! :-)

Enjoy!

Nok en mandag.
Og i dag var det for meg en dårlig en sådan.
Sur og lei, kjip og relativt ugrei.

Så skuet mine øyne dette.
Hva var det jeg sa?

Mang en antropolog har sagt at mennesker både klassifiserer verden inn i symboler, og forstår den ut i fra dem. Helt greit for meg. Men at kineserne måtte ta dette så dønn bokstavelig at de skulle lage ett tegn for alt det de vet om, er en helt annen sak. Det går da ann å begrense seg? Improvisere og den slags?

Jeg tror ikke de helt skjønner hvor vanskelig de har gjort det for meg, en stakkars student som er vant til sine 29 bokstaver. I mang en time skulle jeg ønske at jeg var en smule som Neo i the Matrix, som bare kunne downloade kunnskaper rett inn i de små grå, og at jeg en dag går en tur i byen og kan se for meg tegnene for alt rundt meg.

Som nevnt før har jeg altså tre lærere i tre forskjellige fag.
Desverre ble Munken, altså læreren i lytting, erstattet med et eksemplar direkte fra lærerakademiet som er tørrere enn lektor Tørrdal. Som en ekstra rosin i pølsen har jeg vedlagt ett aldri så lite opptak fra en av lyttetimene, som nok skal få de fleste til å relatere til det jeg snakker om... http://kina.aquafreaks.org/ole/tale-0001.mp3

Så har vi læreren i snakking, som i og for seg er det jeg kan best, men hun er veldig streng og lite pedagogisk. Går altfor fort frem.

Til sist har vi Chen Laoshi, eller Lærer Chen, læreren i skriving.
Hun er 70 år, har tennene på tørk, er alltid smilende og hjelpsom og ler på akkurat samme måten som Yoda i starwars. Dette elskelige lille vesenet er grunn nok til å lese på leksene i seg selv, og i forgårs inviterte hun oss til og med hjem til seg for å lage Jaozi og så spise dem etterpå.



Bilde #1 viser en viss fremgang siden begynnelsen som er til høyre i tilfelle noen skulle være i tvil...
Bilde #2 Klassen hjemme hos Chen Laoshi
Bilde #3 Chen er i full sving foran woken sin.
Bilde #4 Ole synes det er lettere å lage Jaozi enn å skrive kinesisk
Bilde #5 Ole i ett svakt øyeblikk
Bilde #6 Chen er i full gang med å lære oss setningsanalyse, og Marie later til å vite svaret.